For få dager siden gikk budskapet ut over verden at Adolf Hitler, det tyske rikes fører og rikskansler hadde funnet heltedøden på sin kommandoplass i Berlin i den historiske kamp han førte for å hindre den bolsjevikiske ødeleggelse av hans fedreland og av Europa.

 

Med Adolf Hitler er en av de historiske skikkelser gått bort som skaper epoker i menneskehetens historie. I denne tid hvor livsanskuelser og verdensmakter utkjemper den bitreste kamp som også avspeiler seg i de enkelte folk og mennesker, vil vurderingen av hans person og innsats også stå i splittelsens tegn. Men hvis Europa ikke går under i bolsjevismen, så vil sikkert framtiden erkjenne at den eropeiske kulturs og sivilisasjons redning skyldes fram for noen. Adolf Hitler som gjennom nasjonalsosialismen gjorde Tyskland til et så mektig bolverk at det kunde bryte den røde stormflods kraft.

 

Sjøl sammeliknet han gjerne sitt liv og sin innsats med Martin Luthers. Med[sic] hans livs store tragedie som ble hele vår verdensdels tragedie var at det trass i alle anstrengelser ikke lykkedes ham å skape grunnlaget for fred og samarbeid mellom England og Tyskland, et samarbeid som vilde ha sikret verdensfreden og nøytralisert bolsjevismen. Han har med sterke ord likeoverfor meg gitt uttrykk for at dette hadde vært hans største ønske og oppriktigste vilje.

 

Hitler var også en oppriktig Norgesvenn. Ingen beklager mer enn ham at begivenhetenes utvikling tvang Tyskland til inngrep i Norden, hvor han også mente at Tysklands interesser vilde ha vært best tilgodesett med Norges og Nordens nøytralitet. Det var en stor skuffelse for ham at denne ulykkelige utvikling skapte bitterhet mot Tyskland i det norske folk.

 

Ved sin heltedød har Adolf Hitler no beseglet sitt store livsverk og gitt det en uimotståelig livets kraft som vil vise sin styrke utover stundens vanskeligheter.

 

De begivenheter vi no gjennomlever, er den alvorligste krise i Europa siden vår europeiske sivilisasjon framsto på Romerrikets ruiner for over 1500 år siden.

 

Denne uttalelse kan synes overdreven og unaturlig for dem som i disse dager føler seiersglede over Tysklands og nasjonalsosialismens nederlag. Men den er ikke overdreven. Den er sann og selvfølgelig. Den fare, som for de fleste fortonet seg som en illusjon, faren for at Europa skulde bukke under for bolsjevismen, står foran sin virkeliggjørelse.

 

Bolsjevismen behersker i dag ikke bare hele det tidligere russiske rike, Finland og Polen innbefattet, og dertil også Donau- og Balkanlandene. Den har erobret halvparten av Tyskland og har plantet den røde fane på rikskansliet i Tysklands hovedstad. Italia er gjennomsyret av bolsjevisme. De siste valg i Frankrike viser at også denne tidligere stormakt er fullmoden for kommunisme, og i Spania har den røde borgerkrigen etterlatt et åpent sår som lett kan bryte opp.

 

Den harde kjensgjerning vi står overfor, er således at av det europeiske kontinents befolkning på rundt 500 millioner mennesker er over 300 millioner under Moskvas herredømme, og minst 100 millioner til er halvveis behersket av kommunismen.

 

"Det kommunistiske spøkelse" som Marx og Engelsk i 1847 manet fram i det kommunistiske manifest er i sannhet i det Herrens år 1945 blitt til en fryktelig realitet.

 

Hva særlig Norden angår, er Finland og Nord-Norge allerede prisgitt bolsjevismen. Samtidig omklamrer den Skandinavia langs hele Østersjøen, og er over Nord-Tyskland trengt fram til bare noen få mil fra Danmark. Mange kjensgjerninger i Sverige er tydelige tegn på hvor sterkt også vårt nordiske nabofolk er infisert av kommunismen, og ingen uhildet iakttager kan tro at Sveriges 10-20 divisjoner, selv med anglo-amerikansk støtte, vilde kunne danne noe effektivt bollverk mot Russlands hundreder av divisjoner, hvis det først er anarki i Norge. At bolsjevismens mål er en skandinavisk sovjetrepublikk innen rammen av verdensrevolusjonen, er det dessverre altfor mange sikre beviser for.

 

Mine landsmenn, dette er den dystre bakgrunn mot hvilken vi må se situasjonen i dag også for vårt lands vedkommende, selv om tankene naturlig først og fremst beskjeftiger seg med den tyske forsvarsmakts stilling og skjebne i Norge, og de ting som henger sammen dermed.

 

[...]

 

Et hovedpunkt må vi i den foreliggende alvorlige og skjebnesvangre utvikling alltid ha for øye. Det som [...] for oss gjelder [er] først og fremst å bevare vårt eget land så uberørt av ytre og indre krig som overhode mulig. Derved bidrar vi også mest virkningsfullt til det heles redning, hvorav igjen til syvende og sist også redningen av vårt eget land avhenger.

 

På mange måter minner den noværende situasjon om situasjonen i 1814. Også da var Danmark og Norge knyttet til et europeisk fastlandssystem, som brøt sammen under Englands og Russlands slag, og ble etterfulgt av en dominerende russisk innflytelse over hele Europa.

 

Norge reddet seg den gang på en merkelig måte frelst og fritt ut av verdensstormen.

 

No er situasjonen langt mer komplisert og farlig enn i 1914. I første rekke på grunn av bolsjevismen og krigens totale og fryktelige karakter, verdenskrisens så omfattende og dyptgripende natur. Men også, og i særlig grad, fordi at disse forhold har bevirket en sørgelig splittelse i vårt folk.

 

Skal imidlertid det norske folk komme berget gjennom dette ragnarokk, så kreves av alle nordmenn, av alle norske kvinner og menn og av all norsk ungdom et liknende fedrelandssinn, en liknende offervilje, og en liknende gudsfrykt og tillit til en gudommelig styrelse, som det der beskjelet våre fedre i 1814.

 

Jeg vil derfor slutte med de ord som Christian Magnus Falsen uttalte på Eidsvoll 17. mai 1814:

 

"La oss stille oss våre forfedres eksempler for øynene, og erindre at kraft, mot og enighet overvinner alle vanskeligheter! La oss erindre hva vi er vårt fedreland, vår ære, oss sjøl og våre etterkommere skyldig! La oss ikke handle således at våre barn og barnebarn skal forbanne vårt minne! Gjennom oppofrelser og farer skal vi måskje kjempe oss fram til der store mål, men herlig vil lønnen være, stort vil vårt navn bli i historiens årbøker!"

 

Slik resonnerte våre fedre for 130 år siden. Landsmann, vis du det samme fedrelandssinn, den samme ansvarsbevissthet og æresfølelse, kraft, mot og enighet!