Adolf Hitler: Mein Kampf

Bind 1: Et oppgjør

kapittel 3: Almenne politiske betraktninger fra min tid i Wien

Dette lange kapittel redegjør for utkommet av Hitlers intense lesen, grublen og argumenteren under årene i Wien, denne energiske engasjerte ungdomstid. Han begynner med å understreke modenhetens betydning, som ynglingen i sin iver og glød så lett underskatter: Før fylte 30 år har som regel bare den særlig begavede nådd den åndelige dybde som trængs for å orientere seg i enkeltsaker og innta standpunkter ut i fra et helhetssyn og ikke på måfå. Det som kommer med årene og modenheten er en verdensanskuelse der tjener som plattform for politisk arbeid og legger sterke føringer på mulige syn i hver enkelt sak. Den som trer inn i politikken og stiger opp til fører før tiden er inne, setter seg i fare for n dag å måtte forlate tidligere standpunkter i vesentlige spørsmål, eller holde fast ved dem mot bedre vitende. I første fall mister han da ansikt og tillit og troverdighet blant sine tilhængere, for hvis han n gang tok feil på et sentralt punkt, så mistænker alle med rette også hans nye standpunkt for å være feil, og motløshet og skam brer seg i kretsen. I annet fall blir han neste kandidat i den lange rekken av korrupte politikere som ikke tror på det de selv sier men klamrer seg til makten med skitne metoder. Som parlaments-medlem blir denne institusjon da ikke annet enn en melkeku for ham, og han vil i hver ærlig mann og oppbyggelig bevegelse se fiender. Også en moden mann vil fortsette å lære, men dette vil skje innen rammen av helhetssynet og utvide og fordype hans posisjon.

Det gamle Habsburger-monarkiet Østerrike-Ungarn var på den tid den unge Hitler trasket i Wiens gater en døende organisme. Den tyske minoritet, den drivende kraft i staten, utgjorde bare 10 millioner av en befolkning på 50 millioner, og den syke stat blødde under nasjonalitets-kampene. Det siste oppsving staten opplevde under Wiens geniale borgermester Dr. Lueger villedet mange om dens skjebne. Det var ikke av mangel på dyktighet hos tysk-østerrikeren at riket sto for fall. Han underholdt næringsforbindelser med de fjerneste avkroker av det mangslungne rike; nesten alle store foretagender befant seg i hans hænder; det ledende personal av teknikere og embedsmænn utgikk fra ham; han bar utenlands-handelen, såvidt jødedommen ikke hadde lagt sin hånd på den; politisk holdt han staten sammen. I hærtjenesten rykket den tysk-østerrikske rekrutt vel inn i et tysk regiment, men det kunne like gjerne være stasjonert i Hercegovina som i Galisia eller Wien. Offisers-korpset var tysk. Tysk var endelig kunst og vitenskap, bortsett fra det "modernistiske" søppel som ethvert negerfolk kunne ha frembragt. Tyskeren var den eneste som bar et ekte kunstnerisk sinnelag. Utenrikspolitikken var det han som tok seg av, hvis vi ser bort fra et mindre antall ungarere. Men forsøket på å holde riket sammen var likevel forgjeves, fordi en viktig forutsetning manglet.

For å motvirke nasjonalitetenes sentrifugal-kraft var sentral regjering og indre organisasjon absolutt nødvendig. En utvikling i retning føderasjon strandet imidlertid på mangelen av en statlig kimcelle av tilstrekkelig styrke. Da nasjonalitets-prinsippet var fremherskende i alle folk, og rasefeller til nasjonaliteter innenfor riket begynte å danne stater langs dets grense, tiltok kræftene i styrke som ville rive riket i stykker. Provinsbyer innen de enkelte land utviklet seg til hovedsteder som styrket provinsene på bekostning av riket; først Budapest, så Prag, Lemberg, Laibach osv.. Selvstendig kultur vokste frem i disse forhenværende provinsbyer som ga næring til de politisk-folkelige instinkter. En enhetlig administrasjon trængte et statssprog og et statssinn, felles for alle, men det ville tatt århundrers stahet å få til å fæste seg. I det hele tatt er det i et rike satt sammen av et mylder av ulike folk og nasjoner absolutt påkrævd å forsere enhet i staten, og den vanskelige oppgave å opprettholde denne enhet vil til enhver tid stå og falle med statens lederskap. Svikter dette så tar sentrifugal-kræftene i folkekaoset straks overhånd, for mens nasjonalstaten holdes sammen av blodsfellesskapet og kan overvintre et dårlig styre, holdes det multinasjonale multikulturelle rike sammen først og fremst av knyttneven, og skulle statens førere vise tegn til svakhet så vil de underliggende blodsbetingede instinkter våkne og se sitt snitt til å tære på stats-organismen. Disse oppløsningens kræfter kan bare tæmmes og tøyles ved århundrers oppdragelse og tradisjon, og vil allikevel forutsette en viljesterk førerskikkelse som holder statens autoritet i hevd. Hvor ofte i historien ser man ikke en genial statsmann og åndelig helt grunnlegge et storartet rike, bare for at det skal bryte sammen efter hans død?

Huset Habsburg forsto intet av dette. Joseph II var den eneste blant dem som så det og gjorde et energisk forsøk på å bøte for fædrenes unnlatelses-synder. Hadde han vært førti år forunt til sitt arbeid, og de neste par generasjoner hadde ført hans verk videre, så ville kanskje underet ha inntruffet, men han gikk i graven alt efter ti års regjering, råtten på kropp og sjel. Da den revolusjonære tidsalder inntrådte ved utløpet av 1700-tallet, begynte også Østerrike-Ungarn å antænnes av gnistene, men mindre pga. sosiale og politiske forhold enn nasjonalitets-problemet. Bragte revolusjonsåret 1848 i andre land klassekamp, så var det i Donau-monarkiet startskuddet for en skjerpet rasekamp. Tyskeren, som glemte sitt opphav eller ikke kjente det, stilte seg i revolusjonens tjeneste, hjalp det vestlige demokrati frem og unndro seg dermed sitt eget eksistens-grunnlag. Parlamentarisk representasjon uten en forutgående befæstigelse av statens tyske karakter, var simpelthen slutten på den tyske minoritet i riket, og slutten på riket selv, som ikke kunne holdes oppe uten tysk makt. Fra denne tid avvikles riket fortløpende i tusen små episoder. Parlamentet var overtatt nesten uforandret fra det klassiske "demokratis" hjemland England; man kalte det bare "riksråd" istedet. Tendensen var med n gang klar: Nasjonalitetene ville ha seg frabedt at den nyoppførte parlaments-bygning forherliget østerriksk historie, i det de oppfattet dette som sårende og provoserende, og bygningen selv ble et anti-tysk monument og symbol. Den unge Hitler hadde længe hatet parlamentet, men ikke som institusjon; tvertimot kunne han som frihetssinnet mann ikke tænke seg noen annen regjeringsform, og til følge av sitt fiendtlige forhold til huset Habsburg ville han ha oppfattet ethvert brudd med parlamentarismen som "diktatur" og en forbrytelse mot frihet og fornuft. Denne holdning var han blitt innpodet gjennom sin flittige avislesning; beundret verdigheten hvormed selv Underhuset i England skjøtte sine oppgaver - i følge avisene. Fantes det for et folk overhodet en mer opphøyet form for selvstyre?

Besynderlig nok var dette en av grunnene på den tiden til at Hitler hatet parlamentet i Østerrike, for han fant det som foregikk der det store forbilde uverdig. Men andre faktorer medvirket: Tyskerne hadde opprinnelig et lite flertall, som imidlertid var upålitelig da sosialdemokratene ikke kunne regnes for noe tysk parti, men stændig motarbeidet tyske interesser. Efter at almenn og hemmelig stemmerett var innført kom tyskerne dessuten i mindretall. Hitler, med sin nasjonale selvoppholdelsesdrift, kunne naturlig nok ikke elske en institusjon hvori tyskerne ble forrådt istedenfor foretrådt. Men han fant den gang ikke noe prinsipielt å innvende mot parlamentet; ønsket seg bare tyskerne i flertall igjen i folkeforsamlingen. Han begynte å vanke der som tilskuer. Allerede det første møte opprørte ham: Det var et ynkelig skuespill. De nærværende hundretalls folkerepresentanter skulle ta stilling til et viktig næringspolitisk spørsmål. Det åndelige innhold var nedtrykkende gement, såvidt man i det hele tatt kunne forstå det som ble sagt - noen av herrene talte nemlig ikke tysk men slavisk dialekt. Den vildt bevegede masse gestikulerte og skrålet i munnen på hverandre i alle tonearter, mens en harmløs gammel onkel heftig svinget en klokke og svettet over den umulige oppgave å gjenopprette verdig fremferd i salen. Hitler måtte le. Ett år med hyppige besøk var endelig nok: Da så han klart og tydelig denne institusjons vesen og at det ikke var et østerriksk særproblem. Han innså også at et nytt tysk flertall ikke ville ændre dette vesen.

Med denne erkjennelse rikere begynte hans tanker å pløye dypere. Kunne det være noe galt med det demokratiske prinsipp om flertalls-beslutninger som denne institusjon hvilte på? Teorien som forførte så mange stred mot lærdommene han trakk av den praktiske virkelighet. Det var et forfalls-fenomen, det sto nu klart for ham. Demokratiet i dagens vesten er en forløper til marxismen og forsyner denne verdenspest med næringsgrunnen. Men om demokratiet var et tegn på sykdom, hvor gikk da veien til helse? I Østerrike var det heldigvis umulig å drives fra den ene feil over i den annen: Keisermakten og huset Habsburg hadde åpenbart utspilt sin rolle. Mer måtte til enn å skru klokken tilbake. Hitler hadde hæftet seg ved ett fremtredende trekk ved demokratiet, nemlig fraværet av personlig ansvar. Parlamentet fattet beslutninger i hytt og pine og påførte landet ulykker som ingen ble eller kunne stilles til ansvar for, uansett hvor vidtfavnende og alvorlige. Var dette rett? Kan et vaklende flertall av mennesker noensinne gjøres ansvarlig? Er ikke selve tanken om ansvarlighet knyttet til personen? Kan en regjerings leder holdes ansvarlig for noe som er betinget av et flertalls, en menneskehops velvilje og tilslutning? Fortrænger ikke demokratiet den geniale statsmann som avføder skapende tanker og planer, og overlater plassen til den slu intrigemaker hvis eneste kunst består i å overliste og overtale, eller bestikke, en skokk fåreskaller? Er ikke ethvert genialt dåd på denne jord geniets protest mot massens treghet? Tvinger ikke demokratiet statsmannen til korrupsjon - eller til å gå av? Hvor går grensen mellom plikten overfor fellesskapet og plikten overfor den personlige ære? Må ikke en ekte fører motsette seg slik å bli degradert til en rænkesmed og bedrager? Og omvendt, åpner ikke et slikt system for slyngelen til å gjøre karriere i politikken, hvor han ser seg fritatt for det ansvar som ellers forfølger ham? Må ikke det parlamentariske flertallsprinsipp omsider lamme ethvert lederskap? Tror da demokrater at fremskrittet i denne verden stammer fra flertall og flokker og ikke fra det enkelte lyse hode? Eller mener man at dette herefter er overflødig?

Det parlamentariske flertallsprinsipp synder mot naturens aristokratiske grunntanke. Det har ført til oversvømmelse av vårt politiske liv med mindreverdige elementer, ja det begunstiger systematisk de nedrige på bekostning av de edle. Dvergene blant oss lovpriser dette system fordi de ser at ting foregår på deres premisser, at det er dumheten som rår, at det forvandler dem fra undersåtter til parlamentarier og ministre. Flertallet hater det gode hode, den overlegne begavelse. Av de mange slette egenskaper som vinner innpass i maktens sirkler merker man seg feigheten. Systemet eliminerer modige mænn og beholder kun de feige, fordi de modige stikker seg ut og får skylden for alt selv når de har rett, og fordi dvergen av instinkt er feig og krypende og hater den modige selvsikre mann. En demokratisk forsamling fatter aldrig en djerv beslutning, og viser seg handlingslammet når begivenhetene tar en alvorlig vending og utfordrer lederskapets mot og innsikt. Gjennomtrekket i ledelsen kan til tider bli svimlende stort, fordi alle middelmådigheter søker å innta de høyeste verv, vel vitende om at personlig dyktighet er uten betydning for sjansen til å nå opp. Flertallet går derfor nesten alltid med blod på tann og er lysten på å styrte dem som for tilfellet sitter i ledelsen og rydde dem av veien for egen oppstigning, det være seg i regjeringen eller et partis ledelse eller i et utvalg eller lokallag. Alle trænger seg på for å få del i makten og pengene. De eneste som holder seg unna er mænn av ære, arbeidende og skapende mennesker, kloke og dyktige mennesker.

Det finnes intet prinsipp som, objektivt betraktet, er så uriktig som det parlamentariske. Man kunne tro at det i hvert fall kunne skryte av å bringe talerør for folkeflertallets ønsker og behov inn i statens ledelse og forvaltning. Men også denne formodning røper enfoldighet og holder ikke vann. Massens politiske forstand er aldri så høyt utviklet at den kan skille mellom riktig og galt i almenne anskuelser; den formår ikke ut i fra seg selv å skue den kurs som fremmer almenvelet, om det så er deres eget. I en helt konkret sak hvor folk flest ser hva de er tjent med kan de satse alt på ett kort og velge den politiker som står dem bi. At dette skulle gavne dem totalt sett er dog usannsynlig, og politikere avgir dessuten løfter bare for å bryte dem når valget er over - også dette hører til demokratiets vesen. Det finnes noe slikt som den offentlige mening. Den er i liten grad utsprungen av folks egne erfaringer og erkjennelser, men stammer fra en kilde som man stundom kaller oppdragelse, men som ofte har et mer treffende ord i propaganda. Brorparten av propagandaen besørges av pressen. Den fungerer som en slags skole for voksne og har en fabelaktig, eller skal vi si rystende, evne til å ændre folks holdninger og hva de er opptatt av og tror på, ved sitt daglige, uopphørlige, artilleri av oppslag og fortielser, overdrivelser og bagatelliseringer, fordreininger og løgner. Hitler hadde i Wien anledning til å lære fabrikantene bak denne massepåvirkningsmaskin å kjenne. Han så hvordan de nærmest over natten kunne gjøre et ukjent navn og fjes populært, mens de på den annen side kunne avlive aktverdige mænn og institusjoner like hurtig ved taushet, nedlatende omtale eller smædelser. Man må studere denne infame jødiske måte å bakvaske og æreskjelle ærlige mennesker på for fullt ut å begripe hvilken fare de utgjør. Senere skulle, som vi alle vet, Hitler selv bli et yndet offer for denne infame jødiske løgnteknikk.

Dette pressepakk fabrikerer mer enn to tredjedeler av den såkalte offentlige mening, og opp av skummet stiger den parlamentariske Afrodite. Det er lærerikt å sammenligne dette skitne materialistiske uvesen med et ekte germansk demokrati. Parlamentarismen går ut på å legge nasjonens og statens viktigste saker i hændene på et kobbel av grå ikke-personer for avgjørelse, som den offentlige mening har plukket ut og som ikke er sakkyndige men mangler enhver forutsetning for å vite hva som er riktig og bra. I tillegg kommer at de er valgt ut for sin karakterløshet og nederdræktighet. Naturligvis vil også enkelte ærlige mænn forville seg inn i dette dårlige selskap, men mest ved tilfældigheter, og deres karakterer vil ikke længe holde stand i omgivelser hvor list og rænker er middelet til å hevde seg og dumheten fellesnævneren for alt som skjer. Nykommeren vil raskt overbevise seg om at hans rakryggethet ville drukne i massen av forstillelse og skittent spill og at han like gjerne kan hengi seg til de andres ryggesløshet. Når man forsvarer utøyet med at de udugelige medlemmene har anledning til å innkalle sakkyndige til råd, så innvender man dog tvangsmæssig: Hvorfor skal nettopp de sakkyndige av alle personer hensettes i avmakt og bare kunne tjene som rådgivere, mens nasjonens fremtid legges i hændene på fem hundre krokryggede pappskaller? Har ikke historien vist oss at de overkjører rådgiverne, om ikke for annet så bare for å vise hvem som er herre? Hva skal parasitter med råd, som er utarbeidet med henblikk på folkets og samfunnets vel?

Jo mer man overveier det parlamentariske demokratis absurditet, jo oftere begynner det egentlige spørsmål å spøke i erkjennelsens utkanter: Hvem har noen interesse av å holde liv i denne institusjonaliserte skadeforøvelse? Hvorfor og hvordan og hvem har innsatt det ansvarsløse tomsevelde? Når man begynner å komme på sporet av hva som egentlig foregår i det parlamentariske demokrati, forstår man bedre hvorfor "de folkevalgte" så gjennomgående er åndelig svake og sedelig skrøpelige. De som samles på Tinget er ikke uavhængige betrodde fortrædere for sin bygd eller krets; de er brikker i partiveldet, og kommer ikke dit av egen styrke men som agenter for en makt som de selv i liten grad er seg bevisst. De er valgt ut for sin usselhet for å kunne programmeres og styres - folk med egen vilje og egne tanker lar seg ikke så lett manipulere. Gjennom dette representantskap kan den makt som egentlig rår holde seg skjult i bakgrunnen. Frimureriet og jødedommen elsker dette system, hvor de kan utøve makt uten å tre frem i dagslyset, hvor de kan fremme sine skitne mål uten å få skylden for noen ting. Men enhver sannferdig og folkekjær mann er systemet forhatt.

Opp i mot dette stiller vi vårt germanske demokrati med fritt valg av fører, som overtar det fulle ansvar for den makt han er betrodd. Altså ikke flertallsbeslutninger i hver enkelt sak, og ikke partivelde under en lyssky herres svøpe, ikke fremmedvelde, ikke forgiftning gjennom massemedia, ikke ansvarsløs karrierepolitikk - ingenting av det som bringer samfunnets avskum opp i høye stillinger.

Parlamentet hadde en stor del av skylden for svækkelsen av Habsburg-staten i de siste år. Samtidig forhindret den øyeblikkelig sammenbrudd ved at man grep til den siste ynkelige utvei og spilte den ene nasjon ut mot den annen, mens man ga efter for all utpresning og prisga tyske interesser. Slavifiseringen av riket skred hurtig frem. Tronfølgeren Franz Ferdinand var gift med en tsjekkisk kvinne som kom fra en tradisjonelt tysk-fiendtlig fyrstefamilie. Forsøket på å trampe ned og utrydde tyskerne i riket fikk selvoppholdelsesdriften til å svare med dannelsen av den alltyske bevegelse. Den jødiske Manchester-liberalisme hadde alt i 1880-årene nådd sitt høydepunkt og tvang tyskerne til å verge seg i skarpeste form. Den dynastiske patriotisme skilte lag med den nasjonale kjærlighet til folk og fædreland, og patriotiske og nasjonale mænn ble opprørere. Når regjeringsmakten benyttes til å føre et folk mot undergangen, så er opprør ikke bare rett, men plikt. For man må ha klart for seg at å bevare en stat eller regjering umulig kan være det høyeste mål; bare folkets arv og egenart nyter en slik særstilling. Når folk hevder sin rett som mennesker, kan de tvinges til å bryte statsretten. Men det påhviler folket selv å utkjæmpe denne kamp; er det ikke villig eller i stand til å slåss for sin tilværelse på Jorden, så har det evig rettferdige forsyn utpekt det til å forgå. I dobbelmonarkiet, med et fiendtlig parlament og et likeså fiendtlig herskerhus, ble den tyske minoritet reddet ved statens sammenbrudd. Den alltyske bevegelse slo modig tilbake og fridde dette herlige begrep fædrelandskjærlighet fra dynastiets omfavnelse. Den nøt en tid veldig fremgang og bar bud om å munne ut i et veritabelt opprør, men falmet så uforklarlig og skrumpet inn til et null. Det var på denne tid den unge Hitler ankom Wien, og han kunne ikke forstå det; han holdt med denne bevegelse. Samtidig var det kristelig-sosiale parti nådd toppen av sin makt. Georg v. Schönerer ledet bevegelsen, mens dr. Karl Lueger ledet partiet. Hitler sammenlignet dem. Schönerer forsto problemene best, men Lueger var en overlegen menneskekjenner. Alt Schönerer forfektet var i teorien riktig, men han forsmådde folkeopplysningen og visste ikke å bringe sine innsikter på en form som de brede lag kunne fordøye. Han vendte seg hovedsakelig til det såkalte "borgerskap" og overså hvor lite kampberedt dette samfunnslag er, takket være dets velstand, som det er redd for å tape.

Lueger var i dette Schönerers rake motsats. Han rettet sitt budskap til mennesker hvis stilling var truet; han visste å ikke undervurdere gamle institusjoner men heller vinne dem for seg; han førte en klok kirkepolitikk. Ikke bare var han en klok taktiker heller, men en stor og genial reformator. Han satte seg et beskjedent og oppnåelig mål, nemlig å erobre Wien. I denne kamp vant han seg udødelig ry, men fremsynt var han ikke og så ikke hvor håpløst fortapt monarkiet var. Schönerer og hans bevegelse så dette klart, men var uegnet for den kamp og de store ofre som det fortvilte lag fordret. De trakk inn i parlamentet og talte for rottene der, istedenfor å foranstalte folkemøter og tale til massene. Således talte de uten publikum og nådde ikke frem til folket med budskapet. Siden de nu engang var hensyknet til et parlamentarisk parti trakk de til seg de samme mindreverdige elementer, istedenfor førere og kjæmpere, som andre partier. Så mistet de all kraft og var danket ut. Den alltyske bevegelse var herefter for en akademisk diskusjonsklubb å regne, som man ikke trængte å ta på alvor. En lærdom man kan trekke er hvor impotente skriftlige teoretiske utlegninger er i en politisk bevegelse; bare det levende ord ansikt til ansikt, ytret med lidenskap, alvor og overbevisning, har evnen til å overbevise og begeistre andre. Bare på folkemøter og gjennom taler vinner man oppslutning og nye tilhængere som er villige til å ofre seg for saken.

Den alltyske bevegelse begikk en annen ødesdiger feil: Den gikk til frontalangrep på den romersk-katolske kirke i hva som er blitt kalt "løs-fra-Rom"-bevegelsen. For en norsk ikke-katolikk i et land hvor den gamle kirke ble overvunnet fullstændig for et halvt tusen år siden, kan denne feil være vanskelig å oppskatte, men middelstanden og småborgerskapet var i Østerrike, blant tyskere, ennu strengt katolsk; altså nettopp i de kretser hvor den alltyske bevegelse burde og måtte ha søkt oppslutning. Også herigjennom viste Schönerer sin upraktiske legning. Denne ulykkelige kamp gjorde bevegelsen uspiselig i brede lag og var oppskriften på å mislykkes. Den såret rett og slett altfor mange østerrikere i deres hjerter. Den som leser Mein Kampf nøye på dette punkt vil se at også Hitler, med sin katolske oppdragelse, følte seg såret, og han rykker ut til forsvar for den katolske kirke i almenhet. Ikke så å forstå at han går inn på dens dogmer eller lære eller noe annet innvendig, men han prøver å renvaske den fra anklagene om å være en prinsipiell motstander av det tyske folk og tyske interesser. Medvirkende til hans stillingtagen i dette spørsmål er nok også den erfaring som er felles for alle tyskere, nemlig at de har 30-årskrigen å se tilbake på, som nær utslettet det tyske folk, og derfor skyr ethvert tilløp til nye religionsstridigheter som splittende og ødeleggende. La oss kort se på hvordan han går til verks. Når tyske katolske geistlige beskyldes for lunkenhet overfor tyske interesser, svarer han at dette kjennetegner alle ideelle tyske bevegelser i hans tid: De gir seg subjektivt hen til den aktuelle id, men forholder seg objektive overfor nasjonen. De går f.eks. opp i iden statsautoritet og forsvarer den med nebb og klør, men stiller seg utenfor sin tyske nasjon og betrakter den kritisk. Således vil de ikke engang når nasjonens liv er truet komme den til unnsetning med midler som krænker statsautoriteten. Iden, abstraksjonen, betyr mer enn den blodfulle virkelighet, og mål og midler har byttet plass. Hitler ser årsaken til denne sykelige selvfornektelse i mangelen på en nasjonal tysk oppdragelse. De tyske katolske geistlige lider altså av det samme som tyske demokrater, internasjonale sosialister, pasifister, patrioter osv.. Det finnes ingen grunn til å gjøre katolisismen til syndebukk for denne lyte. Han påpeker at protestantismen riktignok hevder den tyske sak bedre enn katolisismen, men bare forsåvidt som dette ligger i dens tradisjon og ikke motsier dens dogmer. Tyskernes erkefiende, jødene, er like uantastelige for protestanter som for katolikker. Videre peker Hitler på at religionen og kirken ofte misbrukes politisk av enkeltpersoner, og at man skal avholde seg fra fristelsen til å dadle hele kirkesamfunnet for det.

Hitler gjør et ganske stort nummer av å skille mellom politisk kamp og religiøs reformasjon. Taktisk og praktisk er dette utvilsomt riktig, men harmonerer det med forsettet om å vinne frem til en ny verdensanskuelse, et nytt livssyn? Grenseoppgangen her blir umulig og var faktisk umulig: Den religiøse reformasjon begynte i NS-bevegelsen alt på 20-tallet; ikke med omvendelse til protestantismen, men med dannelsen av en ny, eller gjenoppdagelsen av den ekte opprinnelige nordiske religion. Hitler spør om katolisismen sedelig og moralsk er skadelig for den nordiske rase, og svarer at om så er fallet så bør den som ser seg skikket til det grunnlegge en ny og sannere religion, og ikke drive politikk. Føreren for Det Tredje Rike og gjenfødte germanere ville ha svart: Den romerske kirke ble alt under romerrikets fortsatte bestand motbydelig for den nordiske sjel. Men den religiøse forvandling måtte foregå forsiktig for ikke å støte den jevne mann i massene; og den religiøse vekkelse i det nye Tyskland var skånsom. Den alltyske bevegelse derimot fr frem som en dampveivals. Det slo feil. Igjen overså den forøvrig massenes psyke: Stiller man opp flere motstandere på n gang, kommer den vanlige mann til å tvile på egen rett, og svækkes i sin besluttsomhet og offervilje.

n ting fortjener å påpekes her som Hitler ingensteder i Mein Kampf nævner: Han kjenner frimureriet som en hemmelig makt og et organ for jødedommen, men tilsynelatende ikke jesuittene, som ga jødene stor makt over kirken og kom til å samarbeide med frimurerne, på tross av kirkens gamle bannbuller mot frimureriet. Jesuittene var sterkt medvirkende til Østerrike-Ungarns fall og første verdenskrigs utbrudd. Var det denne indre fiende i geistlige klær Schönerer ante konturene av? Kanskje så han brokker av jesuittenes innflytelse og tok den for kirkens holdning og vesen i sin alminnelighet.

Det kristelig-sosiale parti begikk ikke den feil å prøve å halshugge kirken. Det samlet seg mot n fiende - og trådte allikevel feil. Wien var på den tid i rasekaosets vold, og for å holde på tsjekkerne i partiet, som det var mange av i byen, fant man å måtte unngå ethvert rasehensyn. Isteden ble antisemittismen utformet på religiøs grunn. Sløvt som dette våpen var bet det ikke på den listige jøde, som i nødfall lot seg døpe og dermed reddet sin stilling. Denne halvhet og usaklighet i det livsviktige jødespørsmålet virket på noen frastøtende, på andre uforståelig. Den alltyske bevegelse forsto jødesaken riktig som et raseproblem, men begikk ellers for mange tabber til å kunne gjøre seg gjeldende.

Hitler avslutter denne lange redegjørelse for hva han lærte i livets skole i Wien i sin ungdom med en kjærlighets-erklæring til det eneste fædreland han kjente: Tyskland og det tyske rike. Hans lille drøm hadde helt siden guttedagene vært å dra dit, og hans store drøm å se Østmarken innlemmet i det tyske rike. Anschluß! Habsburger-staten var han overbevist om måtte innskrænke og hindre enhver stor tysker, akkurat som den fremmet alt utysk. Rase-konglomeratet i Wien var ham motbydelig; motbydelig folkekaoset av tsjekkere, polakker, ungarere, ruthenere, serbere, kroater osv.; og midt i blant dem, som giftig sopp, skjøt jøder og atter jøder overalt opp. Byen var blodskammens legemliggjørelse. Forfallet i det østerrikske monarki syntes ham som begynnelsen på tyskernes forløsning. Og alt dette som han dengang lærte i denne oppløsningens metropol, skulle senere bli grunnmuren i det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti.

Hjemmeside