Adolf Hitler: Mein Kampf

bind 1: Et oppgjør

kapittel 2: I lære og lidelse i Wien

Annet kapittel ("Wiener Lehr- und Leidensjahre") begynner hos rektor ved Kunstakademiet i Wien. Full av selvtillit har vår helt avlagt opptaksprøve ved malerskolen og venter utålmodig på resultatet. Han utmerket seg slik i faget på skolen og har bragt en så imponerende bylt tegninger med seg til keiserstaden at han føler seg overbevist om å bli opptatt. Avslag! Adolf er målløs. Hva?! Rektor forklarer at hans begavelse er av arkitektonisk art og ikke malerisk. Men arkitektur-skolen forutsetter forberedende studier og eksamener som han fullstendig mangler og som ligger håpløst utenfor hans rekkevidde. Slik slynges han med ett inn i en verden av elendighet og fattigdom, og han blir kjent med dem han senere skal kjempe for. Årene i Wien - drømmenes by - blir for Adolf den sørgeligste tid i hans liv; fem år av kummer og jammer under hvilke sulten aldri forlater ham. Men kunnskapstørsten er like vanskelig å slukke som den legemlige sult, og han leser kolossalt og legger grunnlaget for den viten han senere skal tære på. Det er i denne tid han former sitt verdensbilde og sin verdensanskuelse, og slik kommer byggmesteren i ham det tyske folk og den ariske rase og ham selv til gode på en uant måte. Han blir seg to farer bevisst: Marxismen og Jødedommen. Adolf kom fra en småborgerlig familie og beretter om standsmotsetningen mellom dem og den grove nevearbeider. I Wiens skyggeverden mister han sine skylapper og lærer menneskene å kjenne. De sosiale kontrastene er brutale: Ansikt til ansikt med aristokratiets og handelens overflod står blodig armod. Foran Ringveiens palasser driver tusener av arbeidsløse omkring, og under denne det gamle Østerrikes via triumphalis, i kanalenes tusmørke og slamm, holder de hus som ikke har tak over hodet. Adolf livnærer seg som sjauer; selger også noen av sine malerier. Det verste er ikke fattigdommen, men usikkerheten: Arbeid finnes, men hver dag går man på jobb i visshet om at det kan bli for siste gang, og blir man satt på dør igjen greier man seg ikke lenge på sine spareslanter, og fagforeningskassen bidrar bare så og så lenge. Man får aldri fast grunn under føttene; når aldri opp til en trygg tilværelse. Den lille trivsel og lykke man har karret til seg kan når som helst på ny bli revet vekk, og da styrtes man ned i den verste nød. Slik går den flittig og ærlig arbeidende mann og kvinne tapt for sitt folk og faller i armene på dem som vil utnytte dem til å forinte statlige, samfunnsmessige og almenne kulturverdier.

Hitler finner følgende løsning: Ikke sentimental eller nedlatende - og for den ulykkelige ydmykende - utdeling av nådegaver, men dyp sosial ansvarsfølelse og vilje til å skape et bedre grunnlag for vår utvikling, kombinert med brutal besluttsomhet i å bryte ned uforbederlige utskudd. Mannen i gata kan ikke forventes å føle nasjonalstolthet så lenge han ikke får bedre kjennskap til hva nasjonen har utrettet i det forgangne på kulturens ulike områder. Og hva med arbeiderbarnet, som moralsk forgiftet av råskap i et tarvelig hjem, kroppslig underernært og med lus i håret sprader inn i folkeskolen og skal bli statsborger ? Hjemme finnes det ikke ro og orden til å gjøre lekser og på skolen lærer han seg med nød og neppe å lese og skrive. Foreldrene gir ham ingen moralsk ryggdekning og oppfølging, maner ikke til respekt og lydighet mot læreren, men skjenner heller på overordnede og trekker dem alle ned i smussen, fra læreren og presten og opp til keiseren. Denne nye statsborger som bare har erfart fornedrelse og intet opphøyet og hellig, som går inn i det voksne liv stokk dum som en tabula rasa, hvordan er det stelt med hans nasjonale og sosiale sinnelag? Lar det seg gjøre å vekke hans nasjonale begeistring og glød; er han rede til å ofre seg for fellesskapet ? Besitter han overhodet noen dyder - eller bare laster? Men dette barn er ikke nødvendigvis dårlig av natur; han kan være bærer av en sunn arv og kunne under gunstigere kår blitt en dyktig og hengiven folkevenn og rasefelle. Som livsgrunnlaget er vokser han opp og stifter lignende familieforhold som dem han selv var prisgitt som barn. Hitler konkluderer med at hva man ikke kjenner kan man ikke akte, og hva man ikke akter kan man ikke elske, og hva man ikke elsker kommer man ikke til å kjempe for. Å avle en nasjonalsinnet ungdom er et spørsmål om å innføre en samfunnsordning som innrømmer hver enkelt anstendige materielle kår, og som tillater ham å lære om folket og fellesskapet, utvikle sine evner, og således bidra med sitt til nasjonens videre vekst og utfoldelse. Den nasjonale sak henger uløselig sammen med den sosiale sak.

Videre forteller han om sitt møte med sosialdemokratiet og sosialdemokratene. Det skjedde på bygningsplassen hvor han arbeidet. Han lyttet mens de trakk alt ned i kloakken: Nasjonen var de kapitalistiske klassers oppfinnelse, fedrelandet borgerskapets redskap for utbytting av arbeiderskapet, lovens autoritet et middel til undertrykkelse av proletariatet, skolen en anstalt for oppdrett av slavemateriale liksom av slavedrivere, religionen et middel til forsløving av det til utbytting bestemte folk, moralen et tegn på dumm fåretålsomhet osv.. Overhodet intet ble spart; alt var skitt og ble bannet over. Hitler kunne til slutt ikke dy seg og blandet seg i ordskiftet. Snart ble han jaget fra plassen. Med stigende uro så han massen av slike umennesker som ikke lenger tilhørte sitt folk vokse til en hær. Hvilken avgrunn mellom den teoretiske litteraturs glitrende fraser om frihet, skjønnhet og verdighet; lysbringeren av tilsynelatende dyp visdom, møysommelig uttrykt i prangende rhapsodier av ord; den motbydelig humane moral - alt nedtegnet med profetens uransakelighet og ufeilbarlighet - og den brutale fremferd til denne frelseslæres dagspresse, som ikke skydde noen nederdrektighet, ikke vek tilbake for noen bakvaskelse, og gøv løs på alt og alle med en slik løgnens virtuositet at himmelhvelvingen vel snart måtte briste og rase ned i hodene på oss! Denne bevegelse utøver en infam åndelig terror mot borgerskapet som dette ikke er voksen. På arbeidsstedet, i fabrikken, i forsamlingslokalet, under massekunngjøringer, utøver den legemlig terror. I begge tilfeller er den psykologiske virkning nøye beregnet. Nøden drev mange brave skjønt uforstandige mennesker i deres armer, men det bornerte borgerskap hjalp godt til ved gang på gang på den mest forargerlige måte å motsette seg selv rettmessige krav, av ren og skjær forstokkethet, uten at de derved selv oppnådde noe. Ved slik å torpedere alle forslag og tilløp til å rydde opp i sosiale misforhold sådde de hat i manges hjerter og utleverte til sosialdemokratene menn som aldri under normale omstendigheter ville ha sluttet seg til dem. Fagforeningene ble tidlig omdannet fra arbeidernes talerør for bedre vilkår, til politiske redskaper for nedbrytning av det bestående og revolusjon, som terroriserte det nasjonale næringslivs sikkerhet og uavhengighet, statens stabilitet og personens frihet.

Hitler lærte sammenhengen å kjenne mellom sosialdemokratiets lære og et visst folk: Innsikt i Jødedommen er nøkkelen til å fatte sosialdemokratiets virkelige hensikter. For den som kjenner dette folk skingres røken av vrangforestillinger over mål og mening og tilsyne kommer Marxismens stygge tryne. Hitlers bakgrunn var alt annet enn antisemittisk og lenge forbandt han ikke annet med jødene enn deres fremmede konfesjon. Dannede borgere misbilliget verbale utfall mot jødene; dette var liksom underklassens gebet og vitnet om mangel på finere følelser. "Verdenspressen" i Wien var selvfølgelig jødisk og forekom Hitler fornem og objektiv. Først med tid og stunder kom han til å lese den med større årvåkenhet og mistenksomhet. Det tok ham to år å fullbyrde forvandlingen til antisemitt. Hvorledes gikk dette til ? Zionismen var n ting. En annen deres kroppslige urenslighet og lite helteaktige fremtoning. Av langt større betydning var deres moralske råttenskap: Fantes det overhodet et fordervelig innslag i hovedstadens liv, da særlig på kulturens område, en gemenhet eller skamplett, som ikke en jøde sto bak? De spredte sitt avfall i kino og teater i slike mengder at det lignet pest! Under et slikt bombardement måtte omsider tysk ungdom forgiftes og hensykne. Og dette var ikke alt. Prostitusjonen og jentehandelen i Wien florerte, og hvem var det som sto bak og dirigerte forretningen med sedvanlig teft for denslags ? Da det gikk opp for vår helt hvem som ledet sosialdemokratiet falt skjellene fra hans øyne. Den jevne forførte tyske arbeider gikk det an, om enn etter en kraftanstrengelse av tålmodig dialog, å bringe til fornuft igjen, men aldri jøden - han sto på sitt i tykt og tynt og lot seg aldri rokke, ikke engang når han dagen i forveien hadde måttet kapitulere og oppgi sin stilling: Neste dag var alt ved det gamle og som strøket av hukommelsen. Hitler begynte å hate dette vesen som sydet av unatur, forstillelse og løgn. Å gripe det an i argumentasjon var som å gripe en klyse slim - den forgrenet seg mellom fingrene og sluttet seg atter sammen. Lyktes det en å overbevise jøden om sosialdemokratiets fordervelighet, så holdt han bare desto mer hårdnakket på sitt. Har du noengang blitt forstyrret av og fått avsmak for den politiske polemikk på grunn av mylderet av ord, like pretensiøse som de er meningsløse, så har du nok smakt jødespråk: Jøden taler for å skjule, eller i det minste tilsløre, sine tanker.

Marxismen fornekter personens, nasjonens og rasens betydning og setter i deres sted massenes døde vekt. Således bestrider den naturens aristokratiske prinsipp - kraftens og styrkens forrett - som er grunnlaget for alt liv. Hitler avslutter annet kapittel med å bekjenne sin overbevisning om at hvis jøden og hans marxisme skulle gå seirende ut av kampen mot verdens folk, så vil jorden på ny komme til å fare mennesketom gjennom verdensrommet. Ved å verge seg mot jødene tjener han den allmektige Skaper og fullbyrder hans vilje.

Hjemmeside