Adolf Hitler: Mein Kampf

bind 1: Et oppgjør

kapittel 1: I foreldrehjemmet

Mein Kampf består av to bind: "Eine Abrechnung" (et oppgjør) og "Die nationalsozialistische Bewegung" (den nasjonalsosialistiske bevegelse). Første bind består av tolv kapitler og danner et tilbakeblikk, sett fra 1924, på Hitlers liv frem til da, hans tankers utvikling og partiets stiftelse og barndomsår. Slik oppsummert kan det høres kjedelig ut, men det er overmåte fengslende. Det ble skrevet under fengselsoppholdet i Landsberg etter det mislykkede kuppforsøket i Mnchen 9. november 1923, og er tilegnet de menn og partifeller som falt i håpet om å se det tyske folk gjenoppstå fra fornedrelse og elendighet. En selvbiografisk tråd løper gjennom hele verket: Dette er ingen rangel i abstrakte politiske ideer, langt mindre politisk agitasjon, men han gir av sitt liv og sin kamp slik de var og slik han erindrer dem i ettertenksomhet fra sin celle. Han begynner i første kapittel i foreldrehjemmet i Braunau am Inn, en liten grenseby mellom Østerrike og Tyskland. Straks forkynner han sin lengsel etter å se de to stater forent og alle tyskere samlet i ett rike. Han forteller om sin fars tornefulle vei fra armod frem til å bli embedsmann, om sitt friluftsliv, om sine seg tidlig manifesterende talegaver, om sin stridslyst. Han fant en bok i sin fars bokhylle som omhandlet den tysk-franske krig av 1870-71, og snart svermet han for alt vedrørende krig og soldater; kunne bare ikke fatte hvorfor ikke også østerrikere tok del i kampene - var ikke også de tyskere? Unge Adolf ville slett ikke følge i sin fars fotspor, men var oppfylt av frihetstrang og ville dyrke sitt talent for å tegne. Han ble tidlig nasjonalist under påvirkning av den tyske minoritets uavlatelige kamp for å holde på sitt språk og sitt vesen, og en fremragende historielærer ved realskolen i Linz. Slik kom han til å hate den østerrikske stat og huset Habsburg, som han oppfattet som tysk-fiendtlige. I Linz overvar han en fremførelse av Richard Wagners "Lohengrin" og hans ungdommelige begeistring kjente ingen grenser. Samtidig som han modnedes til politisk revolusjonær gjennomgikk han en tilsvarende utvikling innen kunsten, og var fast bestemt på å bli kunstmaler. Sin fars død og et langt sykeleie formildnet moren og åpnet veien til en slik karriere, men så ble også moren syk og døde. Der sto ynglingen Adolf, berøvet den far han æret og den mor han elsket, ubemidlet med en koffert filler. I denne forfatning bega han seg avsted til Wien.

Hjemmeside