Den germanske kunsts vesen

Del 1 : Den nordiske rases skjønnhetsideal

Kapittel 1

Virtuositetens tid går mot sin slutt. Vi er trette av å bare la oss henrykke og blende; vi har fått mer enn nok av de siste årtiers nervøse gjøren og laden; vi hater det uhørte tekniske oppbud i alt det som ennu kaller seg kunst. Vi føler at intellektualismens tid, forsåvidt som den foregir å gjelde kulturen, ligger for døden; at sannsigerne som forkynner den som vår fremtid og slutten på all europeisk kultur allerede er gårsdagens profeter og har overlevd seg selv. Disse mænn var råtne innvendig og mistet troen allerede før de tænkte sin første tanke og skrev sitt første ord. Derfor må deres filosofi og historiebetraktning også ende i vantro. Vår, det døendes og vordendes, tid omslynger begjærlig deres verk: de svake for å knekkes, de sterke for å herdes i sin tro og vokse i motstand. Omvendelsen fra den teoretiske materialisme i vitenskap og kunst kan man betrakte som inderlig fullbyrdet; pendelen svinger over på den annen side, der huser teosofi, okkultisme o.l.. I kontrast til begge strømninger livner vårt vesen til og staker ut sin kurs på ny.

Også de tykke binds estetikk er forbi. Det filologiske flisespikkeri har stykket opp kunsten og gitt oss en lang rekke taksonomiske verk som ifører kunsten sin tvangstrøye og overskyller den med snakkesalighet ned til systemenes fineste forgreninger. Et uhyrlig åndsarbeid ligger her opplagret, men intet menneske leser idag Zimmermann, Hartmann, ja knapt nok Fechner, Külpe, Groos, Lipps, Müller-Freienfels, Moos eller noen av de andre. Winckelmanns og Lessings anskuelser forstår ingen mer å innføye i dagens tenkning; Schiller, Kant og Schopenhauer ærer det almenne kun i navnet. Ikke av den grunn at man ikke finner de dypeste tanker i disse mesteres verker, men fordi deres helhetssyn på kunsten er blitt ubrukelige. De skuer alle nesten bare mot Hellas og fabler ennu om en almen estetikk. Og når de slår fast forskjellene på de ulike folks kunst, så trer deres teoretiske tanker frem - som vi drar kjensel på som det 18. århundres filosofi - og motsier deres egne verker eller voldtar deres eget folks kunstfrembringelser. Motsigelsen mellom teori og dåd lever i Goethe som i Schiller og Schopenhauer. Estetikkens store skyld i det 19. århundre består i at den tok for seg kunstnernes ord istedenfor deres verk. Estetikerne la ikke merke til at Goethes beundring for den formdyktige Laokoon var én ting, hans eget dåd i tilskikkelsen av Faust en annen; at Goethes veldige germanske instinkt og hva det skaffet senker løgnens mørke over den teoretiske hellenisme som ledestjerne for vår kunst. Utgangspunktet for vår oppdelende estetikk var galt og derfor kunne den ikke sette dypere spor efter seg. Den hjalp ikke vårt vesen til klarere bevissthet, virket ikke retningsgivende, men trådte Europas kunst imøte med målestokker av utvannet almenhet eller av Hellas - ofte det sene Hellas. Før talte man ubekymret om Morgenlandets filosofi eller historie, inntil det gikk opp for en at dette angivelig enhetlige Morgenland omfattet folk med kulturer så forskjellige at de utelukket hverandre. Idag er det blitt moderne å snakke om "Aftenlandet" eller "Vesten" eller "Vestlig Sivilisasjon". Dette skjer sant nok med større berettigelse, men er også egnet til å forkludre, all den tid det nordiske raseelements rolle ikke betones.

Nesten alle filosofer som har skrevet om den estetiske tilstand eller verdsettelsen av kunst, forbigikk i taushet det skjønnhetsideal i fysisk henseende og den høyeste verdi av sjelelig art som er kjensgjerninger betinget av rase. Når man overhodet skal tale om kunstens vesen og virkning er det første man støter på at en grekers rent fysiske fremstilling må virke anderledes på oss enn si bildet av en kinesisk keiser. Hver omrisslinje tilkommer i Kina en annen funksjon enn i Hellas, og lar seg hverken tyde eller estetisk nyte uten at man oppskatter den formende rasebetingede vilje som ligger bak. Hvert kunstverk former sjelelig gehalt, og gir gjenlyd i den enkelte mot rasesjelens klangbunn. Vår estetikk frem til nu er altså, tross mye riktig i det små, i det store på vidvanke i det tomme rom. Såvel den naive som den bevisste ekte kunstner gikk alltid rasedannende til verks i det han legemliggjorde de indre egenskaper han fant i rasetypene omkring seg. Så beslektet den gamle greker enn synes oss, så hadde han hjertet på et annet sted enn inderen, romeren eller germaneren, og skred frem i sitt liv under andre taktslag. Det var en estetisk verdi. Skjønnheten var målestokken for hellensk liv i Symposiet, når man man satte seg hen i den fortynnede vins krets for å tale i lag om et tema; skjønnheten var det altbevegende motiv i Iliaden, og seiret selv da den arme oppløste grekendom fant seg ansikt til ansikt med en romersk feltherre, hvis vesen kallet de svundne aner i hug: T. Quinctius Flaminus. De gikk den verdige og vakre romer som en nasjonalhelt i møte; Athen feiret ham som var han en av deres egne heroer. Det var gresk længsel på livets middagshøyde, og også under motgangen, og når vi vil forstå Hellas må vi sette vår høyeste verdi - karakteren - tilbake på plass. Et virkelig vakkert menneske kunne i Hellas efter sin død æres som en halvgud. Så reiser de blott halvgreske Egestanere i krigen mot Karthagerne den for vakreste greker gjeldende mann en Heroon og ofrer til ham. Det skjedde at hellenerne skånet en mann som gikk mot dem i åpen strid, når han glimret med sin skjønnhet, som i deres øyne gav ham andel i det guddommelige. Plutarchos efterlot seg en rørende beretning i så måte. Selv den persiske feltherre Masistios, som de dræpte i kamp, bar de efter å ha blitt hans skjønnhet var rundt blant de greske kjæmpere til almen beskuelse og beundring. Om Xerxes mente de at hans skjønnhet om ikke annet berettiget ham til å herske over sitt folk. Dette ytre ble tillagt slik vekt fordi det ble oppfattet som overflatespill fra dypet av en adelig sjel. Heros, helten, er støtt vakker. Det vil si: Av en bestemt rasemessig beskaffenhet.

Grekeren som helt opptrer i nesten samme skikkelse enten det er billedhuggeren eller småkunstneren og vasemaleren som fremstiller ham; med sitt slanke legeme danner han typen for det moderne skjønnhetsideal, er i sin bygning dog smekrere dreid enn germaneren. Ved siden av den store greske kunst pryder han vasene, bemalt av mænn som Exekias, Klitias, Nikosthenes o.a.. Av de mange underbare mytisk-historiske scener som er avbildet kan nævnes Ajax og Achilles i femstrekleken, Kastor med hesten, Charitaios' Hydre med Amazonene, Euphronius' blonde hustru på Orpheus-skålen, den herlige Aphrodite med gåsen, Napoli-krateret (et fat med fot og to hanker) til Aristophanes og Ergines osv.. Den som tar seg tid til å gå gjennom tusener av vaser og kratere vil ved selvsyn kunne overbevise seg om heltetypens uforanderlighet og det ensartede i grekernes forestillinger om det vakre og store. Men ved siden av finner man en bevisst rasekontrast i fremstillingen av Silener, Satyrer og Kentaurer. Så ser vi på en Phineus-skål tre legemliggjørelser av den mannlige kåthet, fullt utrustet med alt tilbehør. Hodene til disse tre er runde og plumpe, pannene veller frem, næsen stump og knollig, leppene valkaktige. Nettopp slik skildrer Andokides Silen, tegner ham dertil behåret med langt skjegg; i profil kommer den tykke fleskete nakken til syne. Fremragende fremstilt har vi den samme typen hos Kleophrades, hvor den ekte greske Bacchant i figur og hodeskallelinje danner en helt gjennomført kontrast av rasesjelelig valør. Likeledes tegner Nikosthenes den vinslangebærende Silen som en dyrisk-idiotisk karikatur, mens Euphronius efterlot seg en Silen-skål som forbilledlig gjengir den stumpsindige behårede negroid-østiske rasetype. Ved siden av disse to rasemotsetninger: den slanke kraftfulle aristokratiske hellener og den korte stumpe dyriske Silen, som uten tvil hører til den av grekerne undertvungne befolkning eller til den innførte slavebefolkning, dukker med det asiatiske blod som tiltagende siver inn, i maleriene også den semittiske og jødiske type opp, som man kjenner igjen på tyve skritts avstand. En av Eos-mesterens skåler viser oss en semittisk kjøbmand med sekk på ryggen, mens man på et Phineus-krater fra Syd-Italia ser en Harpye avbildet med karakteristisk hode og håndbevegelse.

Tusenvis av vaser og bilder fra Lilleasia til veggmaleriene i Pompeji gjennom åtte århundre bevitner og bekræfter at det inntrykk kunstnernes estetiske vilje formidler oss av helten her og den brunstige besatte der, kommer av raseerfaring og et rasesyn. Under den fremskridende bastardisering av hellener-folket dukker da også "menneskelige" blandingsgestalter opp med svampete lemmer og konturløse hoder; rasekaoset i en "fremskrittstid" av demokratisering går hånd i hånd med kaos i kunsten. Det finnes ingen sjel længer som vil uttrykke seg og ingen type som legemliggjør sjel. Lever gjør blott det hellenistiske "menneske", en skapning som ikke virker og ikke kan virke estetisk, fordi den stildannende hellenske rasesjel er utdødd. Man var alt kommet dithen at Pindars "blondluggede Achæere" var sællsynte og oppsiktsvekkende i Middelhavet; den egentlige hellener som ved inngangen til det 5. årh. f.Kr. skildres slik av Adamantios i dennes Physiognomika: "Han er akkurat passe storvokst, fast, hvit av hud, med veldannede hænder og føtter, halsen kraftig, håret brunt, mykt og fint bølget, ansiktet firkantet; leppene er fine, næsen rett, øynene med glænsende mæktig blikk; de vakreste øyne i verden."

Nordisk betinget liksom Hellas' bildende kunst er også Homer og hans verk. Da Telemachos river seg løs fra sin mor, sender "Zeus' blåøyde datter" ham "gunstig farvind". Da Menelaos' skjebne spås, forespeiles han også et guddommelig liv som vil føre ham til verdens ende, "til de elysiske marker hvor helten Rhadamanthys den blonde" bor. Kun med "guldlokkede tinninger" kunne Hölderlin forestille seg Grekenlands geni. Og Homer bekjenner som bevisst herremenneske: "For den besluttsomme mann fører best til ende - ethvert verk, også når han nærmer seg fra det fjerne som fremmed." I Thersites oppstår en "den blonde helt" fiendtligsinnet, mørk og vanskapt forræder, åpenbart inkarnasjonen av forasiatiske spioner i grekernes hær. Forløperen til våre Berliner og Frankfurter pasifister. Brødrene til Thersites, Fønikerne, skildrer Homer som "kjeltringer, tallrikt tant (verdiløse ting) medbringende i det mørke skip." Slik skapte Homer kunst av nordisk rasesjel og avfødte de bilder som senere skulle reises til ære for "Zeus' blåøyde datter", førte penselen for malerne og ga tillike det fremmede heltefiendtlige prinsipp dets rasemessige form - den underkuede østisk-orientalske rasetype som forekom grekerne stump og innskrænket og senere skulle føre an da phallus-kult, ville Bacchus-fester og den hele dionysiske oppløsning tok overhånd.

I den elefant-sterke Sokrates ser vi et vannskille og vendepunkt i Hellas' historie. Der er ingen tvil om at Platon forherliget denne flisespikker umåtelig. Én av Sokrates' bekjennelser i Platons dialoger er i alle fall ekte. Han erklærer der at man med en påskrevet papirrull kunne lokke ham frem fra den vakreste natur. Midt i blant hellenere som skuet inn i verden var dette en bekjennelse til det platteste skolemesteri. Sokrates er et eksempel på at geniets sjelelige rasekraft og en aldri så god moralfilosofi og "allmenneskelig" estetikk ikke på langt nær er det samme. Det fromme og vakre bar fra morgengry det greske liv, og kamp syntes også grekeren en evig naturlov, som selv Pallas Athene tjente. Med Sokrates begynte ikke en ny epoke i gresk historie, men med ham trådte et helt nytt menneske inn i grekernes liv. Sant nok var også han formet av Athens hellige overleveringer, av Homer, tragediene, Perikles, av dem som bygget Akropolis; visst deltok han selv som soldat i den maktpolitiske strid - og allikevel er Sokrates den geniløse, om enn edle og tapre, mann av en annen, ikke-gresk rase. Han levde på en tid da Athen gikk seg vill og det aristokratiske demokrati (som kun omfattet ekte hellenere og ingen fremmede) brøt sammen i kaos. Under demagogenes tyranni ble den store Alcibiades forvist, endte hele Athens hær foran Syrakuse, gikk nesten alle andre erobringer tapt. De seirende aristokrater lot så demokrater i hundretalls tømme giftbegeret, hvorpå den samme skjebne ilte dem selv i møte. En Aristophanes forhånet den gamle overlevering; de nye lærere som Gorgias og Protagoras fråtset i ren og skjær form. Da trådte den allerede tusenfold som Silen kjennetegnede fremmede mann frem. Den annen rase i dens sterkeste utfoldelse, sjelelig gestaltet såvidt mulig av Hellas' kultur: nøktern, ironisk, robust; uredd og tapper i sin bevissthet om å stå overfor en oppløst form. Logisk sterk og med finslipt dialektikk bringer den stygge Sokrates de vakre, men numere holdningsløse, greske lærere til fortvilelse. Desforuten søker han "det gode", ikke det som er godt for noen, men som er godt av seg selv og for alle eller ingen. Han preker "de godes fellesskap" og samler om seg en ny stridende gresk slekt.

En gang måtte Perikles som Athens herre trygle retten om den nådebevisning at hans siste sønn, som hans utenlandske hustru hadde født ham, måtte tilkjennes borgerrett i Athen. Som unntaksfall ble dette innvilget. Denne strenge lov som han selv tidligere hadde innført forgikk under Athens svimlende blodtap. Men Sokrates var det, ikke-grekeren, som i en oppløsningstid ga den dødsstøtet. Ideen om et "de godes fellesskap" inndelte menneskene på en ny måte. Ikke efter rase og folk, men efter enkeltmennesker. Sokrates var efter det athenske rasedemokratis sammenbrudd noe nær datidens internasjonale sosialdemokrat. Hans personlige tapperhet og klokhet gav den raseforintende lære aktelse og vervekraft. Det falt på eleven Antisthenes (sønn av en forasiatisk slavinne) å trekke slutningene og preke nedrivning av alle skranker mellom raser og folk som menneskelig fremskritt. Sokrates lever kun takket være Platon som heros, slik alle kateter-størrelser hylder ham. Det greske geni takket gjennom Platon den mann som i en oppløsningens tid sto for nøktern sindighet; Platon elsket denne mann og reiste ham derved en evig minnesten at han la også sin sjels ord i Sokrates' munn. Så forsvant den sanne Sokrates fra verdens øyne. Få steder i Platon viser til ham. I Phaidon beretter Platon om Sokrates at denne skal ha erklært seg dårlig skikket til å undersøke organiske forløp. Tingenes sanne vesen, så Sokrates, erkjennes til sist ikke ved undersøkelse og anskuelse, men ved at vi tænker over dem; man burde ikke ved mye anskuelse "forderve sine øyne". Vil mennesket finne ut om Jorden er flat eller rund så "sømmer det seg ikke" å forske i verden, men å spørre fornuften hva som er fornuftigst. Er det fornuftigere å tænke seg Jorden som midtpunkt eller ei? Dette opptrinn har Platon sikkert ikke hittet på; denne Sokrates stemmer godt med papirrullens, og godt med forkynnerens, av abstrakt menneskehet og broderskap av "gode". Det var i sannhet å vende seg bort fra Solkorset og begi seg ut i ødemarken til en snusfornuftig tvangslære. Liksom det jødiske dogme over religionen, så la seg den sokratiske livsvidrige "vitenskapelige" metode som en tyngende og knugende last over Europa. Aristoteles var hans skjematiserende forkynner, Hegel hans siste store elev. "Logikken er vitenskapen om Gud" sa denne Hegel. Disse ord er et knyttneveslag i ansiktet på enhver ekte nordisk religion, på enhver ekte germansk, og for den saks skyld ekte gresk, vitenskap. Men ordene er ekt sokratiske og Hegel er derfor ved siden av Sokrates ikke for ingenting en hellig mann for flesteparten av våre universitetsprofessorer.

Sjelsbildet og den ytre fremtredelse sammenfaller ikke alltid. I Sokrates var det dog tilfælle. I en omgivelse av Eros og den blonde Aphrodites nordiske raseskjønnhet, den blonde Jason hvis hår aldri en saks hadde rørt, den hvithudede slanke og blonde Dionys hos Euripides, de "elskelige lysluggene" i "Fuglene" av Aristophanes - løper den samme røde tråd, nemlig skjønnhetsidealet som bærer og danner den ekte grekendom. Her dukker den pjuskede Satyr-type opp som symbol på det fremmede. Her, om noe sted, måtte å vende øyet bort fra verden føre til sammenbrudd. Det skjønne forsvant; bastard-skikkelser opptrer også i kunsten; det frastøtende, det absolutt hæslige og naturvidrige blir selv "vakkert". Forkynnelsen av det "fornuftige og gode" ledsaget oppløsningen av den greske rase og sjel. Det "gode" ødela det rasebundne skjønnhetsideal i kunsten, akkurat som det ødela det bærende heltesinn i stats- og samfunnslivet. Det mæktigste sinnbilde på det kaos av fiendtlige kræfter som brøt inn over den oppsmuldrende hellenerdom, det var Sokrates - fordi han personlig var edelmodig og ikke handlet av ondskap men av en fremmed sjel, en fremmed rases arv.

Utviklingshistorisk betraktet: Platon øser sitt hele Geni over den urokkelig nøkterne mann og skjenker ham udødelighet. Men hva Platon i sitt vesen var: en aristokrat, en Olympia-kjæmper, en skjønnhetsdrukken dikter, en plastisk gestalter, en ruvende tænker, én som til slutt på rasegrunnlag gikk inn for å redde sitt folk ved en brutal og inn i det minste diktatorisk statsforfatning - det var ikke sokratisk, men den siste store blomstring til den åndsberuste hellenerdom. Hva Praxiteles senere bestilte var protest mot enhver sokratisme, var den siste høysang til gresk-nordisk raseskjønnhet. Likeså den herlige Nike fra Samothrake. Men Sokrates var ikke desto mindre symbol. Hellas bukket under i rasekaoset, og i stedet for stolte Athenere befolket overalt de foraktede graeculi provinsene til det oppstigende Rom, de karakterløse graeculi som formidlet "dannelse", og som man jaget når man ikke længer holdt dem ut. Sokrates-Anthistenes seiret, Hellas forgikk. Det "sunne folkevett" hadde forintet Geniet mens det gjennomlevet sin svake stund. Det stygge ble norm eftersom det vakre tilsto det "godhet". Da Sokrates sto foran dommerne, sa han: "Aldri før har noen gjort Athen en større tjeneste enn jeg." Den "gudesendtes" "ydmykhet" og "beskjedenhet" - slik han omtalte seg - hadde altså sin bakside. Sokrates følte ubevisst at Grekenland brakk...

waldemar@solkorset.org 

Hjemmeside